Reisen til Peru i september 2019

John Agersten forteller litt om opplevelser på turen og om bibeldager og kirkeinnvielse i Saramiriza.

Kjære venner,
Jeg er veldig glad for at jeg enda en gang fikk muligheten til å besøke Peru. Det var ekstra gledelig at Lewi og Solfrid ville reise sammen med meg på denne turen. Gro ble hjemme denne gangen. Det er en strabasiøs reise på mange måter. Den 7. september fløy vi fra Oslo til Amsterdam. Fra Amsterdam bar det videre med KLM til Lima. Det er en lang flytur. Nesten 12 timer tok det til Lima. Vi kom fram på kvelden samme dag som vi reiste med tidsforskjellen på syv timer. Det var godt med en overnatting i Lima før vi fortsatte reisen.

Neste dag gikk flyturen til jungelbyen Tarapoto nordøst for Lima. Der vi hadde en fin ettermiddag i den historiske byen Lamas ikke langt fra Tarapoto. Lamas ligger vakkert til på en høyede og har en bydel der det fortsatt bor indianere. Dagen etter reiste vi med bil til Chachapoyas som ligger 2335 m.o.h. på et fjellplatå. Underveis spiste vi lunsj hos Lulu, datter til vår venn Juan, som i mange år var leder for menigheten i Borja. Det er en bror av henne som er leder der nå etter at Juan døde for et par år siden. Lulu og familien hennes er med i en menighet i Rioja der de bor. Det var et hyggelig møte for oss alle.

Det var kjølig i Chachapoyas da vi kom fram sent på ettermiddagen, og kaldere ble det utover kvelden. Vi hadde denne byen som utgangspunkt for besøk på flere turistattraksjoner i omegnen. Vi besøkte bl.a. ruinbyen Kuelap, som ble oppdaget først på 1980 tallet. Den ligger på en fjelltopp, over 3000 m.o.h. med en mektig ringmur av store steiner omkring byen og grunnmurer etter 305 hus. Byen skal ha blitt grunnlagt ca. 500 e.kr. Folket som bodde her ble kalt for, «Skyens folk», sikkert på grunn av stadige tåkeskyer i disse fjellene, sør for jungelområdene i Amazonas.


Øverste rad fra venstre: 1. Utsikt fra Lamas – Tarapoto. 2.Lavere fjell dekt av skog. 3.Chachapoyas ved torget.
Nederst: 1.Kuelap: steinmurene som omgir ruinbyen. 2. Fossefallet Gocta. 3. Bagua kommunehus ved torget.

Etter et par dager i Chachapoyas, omgitt av høye fjell og dype daler, reiste vi videre til Bagua Chica. Her bodde vi i et års tid i 1969 før vi begynte arbeidet nede i jungelen øst for Bagua. Den gangen var det ingen by, bare noen få jordgater og en klynge hus og hytter. Nå er den vokst til en ganske stor by og et senter for det store landbruksdistriktet i området med mye risdyrking.
I Bagua ble vi hentet tidlig på morgenen av et av våre «gamle» søndagskolebarn fra Saramiriza. Han kjørte oss i sin dobbelkabin pickup. Turen gikk over jungelkledde fjell der det på mange fjellsider var plantet bambus, papaya eller appelsiner. Også denne gangen måtte vi vente i over en time på et sted det hadde gått et ras under nattens regnvær. Men til tross for forsinkelser og en del regn underveis, kom vi vel fram til Saramiriza denne fredag ettermiddagen.


1 Ras på veien til Saramiriza. 2 En pause underveis. 3.Utsikt fra hotellet: Kirken og barneskolen i Saramiriza.

I Saramiriza var Bibelkonferansen godt i gang, og to bibellærere fra kysten var i aktivitet med undervisningen og møter. Nærmere seksti utsendinger og ledere fra 23 menigheter og utposter var samlet siden velkomstmøtet onsdag kveld. Det var en stor glede å hilse på dem alle, både gamle og nye venner. Pastorsparet i Saramiriza, Manuel og Lindaura hadde alt godt planlagt og gjorde en fantastisk jobb som vertskap for konferansen.

En stor glede var det å se den nye kirken. Som dere ser av bildene, er det blitt et solid og fint bygg. Kirken er reist ved gaver gitt av menigheter og venner i Norge, foruten fra våre «gamle» venner i USA. Men uten en stor innsats i form av dugnad og innsamlede midler av menigheten i Saramiriza, hadde det ikke vært mulig å få dette til. Vi er takknemlige for alle gaver og forbønner i forbindelse med byggingen av den nye kirken i Saramiriza.

Lørdag formiddag hadde jeg to timer undervisning. Jeg talte også på møtet på kvelden. Vi kjente Åndens nærvær, og mange møtte Gud. Menigheten Betania, Hauge i Dalane gav et fint mixebord og en solid forsterker til innvielsen av kirken. På møtet lørdag kveld fikk jeg gleden av å hilse fra Betania og innvie anlegget som ble mottatt med glede og takknemlighet.

Søndag formiddag 15.september var det kirkeinnvielse. Kirken var fullsatt da jeg fikk i oppdrag å klippe over snoren, og innvie kirken. De forskjellige søndagskoleklassene hadde sine presentasjoner med bibelvers, sang og dans. Pastor Manuel leste en historikk over arbeidet i jungelen fra 1969 fram til i dag. Det er mye å takke Gud for! Til slutt var det min tur til å holde innvielsestalen. Etter møtet var det middag til alle. Det var nok godt over tohundre som fikk del av den gode og rikelige middagen. En venn av menigheten hadde gitt en oksekalv til dette formål, og det ble nok til alle.


Kirken i Saramiriza på innvielsen søndag 15.09.19. John klipper snoren, men folk er allerede på plass i kirken.


Jenter fra søndagsskolen med sang og dans. Middagsserveringen har begynt. Skygge ved søndagsskolehuset.
John og Manuel åpner den fine kaken. Pastorer og ledere samen med lærere og besøkende før middagen.

Mandag, som var siste dag i konferansen, underviste jeg også på formiddagen. På ettermiddagen var det tid for pastorer og ledere fra menighetene og utpostene i området å dele informasjon og behov fra sine hjemsteder. Mange kunne fortelle om fremgang og vekst og åpenhet for Evangeliet. Det var også blitt dannet nye utposter, særlig blant awajun indianerne i Potro og Cahuapanas. På flere steder har yngre ledere tatt over ansvaret der de eldre har trådd tilbake eller flyttet hjem til Herren. Vi hørte også om problemer på et par av de nyere utpostene blant huambisa indianerne i Morona, og ber om at det må løse seg. Tirsdag var hjemreisedag. De som bodde lengst bort, ville bruke to, ja noen tre dager før de var hjemme igjen i sine landsbyer innover i skogen.

Sammen med Lewi og Solfrid og lederen for menigheten i Borja, Juan, skulle vi reise med båt oppover Marañon for å besøke Borja denne dagen. Vi ville også kjøre litt opp strykene Pongo de Manseriche, som er et imponerende skue selv i tider med lavt vann. Men vi kom aldri så langt. Da vi var omtrent halvveis, ble jeg syk med svimmelhet og oppkast. Jeg følte meg veldig svak og måtte legge meg ned i båten. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og kjøre tilbake til Saramiriza.
Fra havnen ble jeg kjørt til Helsesentret og fikk god behandling der. Lewi og Solfrid var til stor hjelp og støtte. De ordnet med et annet hotell som hadde aircondition og flyttet sakene mine dit. Det var gledelig og rørende med all omsorg som ble vist meg, også av pastorsparet og venner fra menigheten. Jeg kom meg raskt med intravenøst drypp med nødvendig væske og medisiner. Legen mente at jeg fikk heteslag av mangel på inntak av vann og mye aktivitet i varmen. Det hadde vært rundt 35 grader i skyggen i flere dager, og sikkert 40 grader i kirken.

Dagen etter ble vi innbudt til Helsesenteret der vi ble servert middag og mange gode ord fra personalet. Blant annet en rørende hilsen fra en helsearbeider, en awajun indianer som sammen med flere andre fikk hjelp til utdannelse i helsefag eller data og administrasjon gjennom PYM/Norad prosjektet som gjorde det mulig å bygge Helsesenteret i Saramiriza. Første del ble innviet i 1990 og andre del i 1999. Nå hadde de et stort personale, men altfor knappe økonomiske ressurser til drift og vedlikehold fra de peruanske helsemyndighetene som overtok driften av senteret i 1999. Denne siste dagen i Saramiriza besøkte vi pastorsfamilien på kvelden. Det ble en hyggelig kveld da vi også fikk høre Manuel og Lindauras vitnesbyrd om deres omvendelse og første tid som kristne.

Hjemreisens første etappe gikk med båt nedover Marañon til San Lorenzo. Underveis besøkte vi Ugarte der vi møtte en del av vennene og beså deres nymalte kirke. Vi var også innom Puerto America i munningen av Morona elven. Der ligger kirken ikke langt fra elva. De arbeider stadig på den, og nå er det vel stort sett bare en bedre dør og netting i vindusåpningene som mangler. Den har vært i bruk helt siden taket kom på.


Siste dag i Saramiriza: På besøk til Helsesenteret. De to siste bildene nede: På besøk hos Manuel, Lindaura og Irene. Misjonens hus som vi bygde og bodde i, fikk vi ordnet nå slik at menigheten i Saramiriza står som eier.

Vi måtte videre, men stoppet ved det som er igjen av Tigre Playa etter at elven raserte landsbyen. Vi og andre misjonærer bodde der de første femten årene i jungelen. Lewi og Maino vokste opp på Tigre Playa. For Lewi var det spesielt å treffe en lekekamerat og et par andre venner fra barndommen. En ny landsby hadde vokst opp på motsatt side av Marañon. Der traff vi Romulo. Han var blant de to første ungdommene som gav sitt liv til Jesus på det aller første møtet vi hadde på Tigre Playa. Han var også med som motorist på mange av evangeliseringsreisene. Det var oppmuntrende å se ham igjen og minnes gamle dager. Det viste seg at hans sønn, Isak var leder i menigheten der nå.

Sent på ettermiddagen nådde vi målet for dagen, San Lorenzo, som er provinshovedstad i en ny provins, Datem de Marañon der Saramiriza tilhører. Provinsen Alto Amazonas ble delt i to for noen år siden, og San Lorenzo har vokst veldig siden den fikk sin nye status. Det var hyggelig å hilse på gamlepastoren, Humberto og dagens pastor Oscar, og se igjen kirken i San Lorenzo. Vi delte minner fra lang tid tilbake da kirken i San Lorenzo startet som et utpostarbeid fra Tigre Playa. Det ble ikke tid til noe møte denne gangen. Den solide kirken i murstein bygde Rudolf Wilhelm med vennenes hjelp for mange år siden. Rudolf og Eva flyttet til Industrial, nedenfor San Lorenzo omtrent samtidig som vi flyttet opp til Saramiriza. De arbeidet i Industrial og i landsbyene rundt, og også i San Lorenzo til de reiste fra Peru i 2006. I de senere årene er også noen andre evangeliske kirker blitt etablert i byen.

Lørdag tok vi fatt på neste etappe. Den gikk med en stor hurtigbåt med to 250 hp utenbordsmotorer. Båten tar seksti passasjerer og brukte «bare» drøyt syv timer på turen mellom San Lorenzo og Yurimaguas. Byen Yurimaguas ligger ved den store bielven Huallaga og derfra går det vei videre til Tarapoto. Her var vi med på søndagsmøtet til en forholdsvis ny menighet, som for det meste bestod av venner som har flyttet til byen fra landsbyer i Marañon og Morona der vi grunnla utposter allerede første årene i jungelen. Det var en god samling, og vi hadde en fin forbønns stund. Etter møtet serverte vennene middag til oss alle.
Yurimaguas er byen der jeg var med på å bygge vår første husbåt «El Sembrador». Da var det en stor evangelisk kirke der. Nå er det mange menigheter i byen som også har vokst veldig siden vår første tid i jungelen. Mandag kjørte vi til Tarapoto, og sirkelen var sluttet. Dagen etter fløy vi til Lima og etter et par overnattinger der, gjenstod bare flyturen hjem.

Det er med glede og takknemlighet vi ser at arbeidet går videre med nasjonale ledere og pastorer. Det er sant som Paulus skriver i et av sine brev. Noen planter, andre vanner, men det er Gud som gir vekst. Vi er takknemlige til dere som er med og støtter arbeidet i bønn og med midler som det fortsatt er behov av.
Vi ønsker dere Guds rike velsignelse.
Hilsen John


Øverst: Vi reiser fra Saramiriza. Kirkene i Puerto America og San Lorenzo. Mange hyggelige gjensyn.
Nede: Båten som tok oss fra San Lorenzo til Yurimaguas. Møte i den lille kirken i Yurimaguas startet av venner som har flyttet dit fra landsbyer i Morona og Marañon. Menigheten i Chulucanas, Piura hjalp til i oppstarten.

Dette ble et langt brev som ble enda lengre med alle bildene. Men vi tror dere synes det er interessant å høre fra reisa og se bildene. Dere får heller lese og se etappevis.

Til slutt nevner vi et behov til kirken i Saramiriza. Den trenger noen store takvifter. De gamle er utslitte, og ble av den grunn ikke satt opp igjen i det nye bygget. Dersom noen vil gi en ekstra gave til det, vil det bety mye for vennene som samles i varmen.
Som alltid er det behov for støtte til reisene for å besøke utpostene langs Marañon og bielver. Bensinen er forholdsvis dyr også i Peru. Ellers er det mange barn og syke blant de fattigste som trenger hjelp til medisiner og annen støtte, både i Saramiriza og i indianerlandsbyene.

Kontonummeret til misjonsarbeidet i jungelen i Nord-Peru er: 1602.42.00489 Perumisjon.
Takk for gaver til arbeidet i Peru!
Hilsen Gro og John

Book your tickets